Forestillingen overbeviser - Dette skriver anmelder Eline Bjerkan på Scenekunst.no etter å ha sett "Stilla - en forestilling" på Festspillene i Nord Norge.
Hun leser vår og andre forestillinger på festivalen opp mot festivalens tema, "Common Things Made Holy : ...
Her inviteres publikum til å sitte i sirkel i en lavvo mens tre utøvere driver forestillingen fremover gjennom dialog og musikalske innslag. Vi får servert kaffe. Etter hvert blir det tydelig at samtalene dreier seg om betydningen av sted og hvordan spesielle plasser er identitetsskapende. Stilen er slentrende og uhøytidelig, men regien er stram nok til at jeg får følelsen av at hvert ord teller. De tre utøverne forteller om sin tilknytning til steder som Pasvikdalen samt frykten for at arter skal utryddes og at et steds egenart skal ødelegges gjennom industri og utbygging. Utøverne snakker fra et samisk perspektiv, men kjærligheten de viser til sine steder er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i. Flere i publikum har også nære forhold til utvalgte plasser. Vi får beskjed om å skrive navnene på disse plassene på kaffekoppene våre, noe som setter i gang flere samtaler. Stilla er stillferdig, men handler om individuelle, relasjonelle og økologiske kriser. Forestillingen overbeviser om at ødeleggelsen av naturområder kan oppleves som en eksistensiell trussel. Her står naturen så sterkt at den nærmest blir hellig, ikke bare som uttrykk for en større økologisk harmoni, men også for enkeltindividet. Naturen er også «common» i den forstand at vi og det meste rundt oss er natur. Sånn sett kan forestillingen ses i lys av festivaltemaet, samtidig som den tilføyer ideen om det hellige et snev av noe akutt.
Og legger hun til i konklusjonen:
I enkelte tilfeller gjør krisetematikken at festivalen får noe prekært over seg, slik som i Stilla og Å leve videre, og da blir den også samfunnsaktuell på en måte som gir inntrykk av at festivalen vil noe.
For de som er nysgjerrige på mer - les hele omtalen på:
